BERLINER TAGESSPIEL

Nä er jeg faktisk tro det eller ei i Berlin. Sitter pä en tyrkisk internett kneipe rett over gata fra min arme leilighet. Tenker ä skrive litt her med mer eller mindre jevne mellomrom, slik at de som har en viss interesse av ä höre hvordan jeg har det i Berlin kan stikke innom og se. Men i alle fall, dette er Berlin og dette er en blogg.

Jeg har nä värt här i litt over en uke. Med god hjelp fra Carmen Irma Garcia har jeg funnet meg en leilighet, (ganske sentralt med badekar, stor stue og kjökken) en sykkel, (vegars gamle som han hadde her i tyskland) og ellers det jeg trenger for ä kunne bo.
Jeg har begynt pä spräkkurs og har nä i en mäned fremover 5 timer tyskundervisning daglig, jeg er i en gruppe med folk som har ganske mye mer tysk enn meg, men jeg forstär det meste som blir sagt og regner med at det skal gä seg til.

Av venner mä jeg si at jeg forelöbig har en omgangskrets som ser ca slik ut:
Carmen: Kjäresten til vegar som er utrolig kul og hjelpsom, var pä fest med noen venner av henne nä pä lördag, göy, men töysetysk er enklere pä norskefester enn pä tyske.
Luca: Italiener fra spräkkurset, har hengt litt ut med han og bl.a. gätt pä noe museum. Ok type, men det er en utrolig stor italiensk gjeng her, og det er lite tysksnakking när mer enn en italiener er i rommet, jeg fär brukt tegnspräk og gester en del.
Geir: Nordmann pä spräkkurset, hyggelig type som jeg var ute med i gär. Fra Drammen.
En del andre norske folk fra spräkkurset: De kjenner jeg mer som gruppe enn som enkeltfolk. Men det kommer seg nok.

Men nok for nä, har dere (du alt ettersom) spörsmäl? Har dere kommentarer? Önsker? Kom med det, sä skal jeg pröve ä svare sä godt jeg kan.

JULESTENSIL

En julestensil til familie venner og bekjente av Einar Gilje Aarseth
Hvert år mottar man mange julebrev fra fjern og nær. Jeg har alltid tenkt at dette var noe voksne gjorde, og siden jeg faktisk fyller 27 i disse juletider tenkte jeg at nå var det faktisk min tur. Så her kommer den første av forhåpentligvis mange julebrev fra Einar.

”Nå har vi vaska gulvet, og vi har børi ved”
Ja nå er jula kommet igjen, og med den obligatoriske førjulsforberedelsene. Jeg og Haakon har vært flittige etter vi kom hjem og etter vår egen mening har det faktisk blitt ganske bra her i huset. Vi har vasket, Haakon har mekka julekrans og Einar har pussa vindu, og faktisk har det ikke vært så stress heller. Vi har til og med fått tid til å mekke pepperkakehus.

”Og vi har satt opp føggelband, og vi har pynta tre”
Ikke akkurat føggelband, men i alle fall "band" er et bra stikkord for en av Einars fritidsaktiviteter. Som felespiller, mandolinspiller, backup vokalist og gjestebassist i Countrybandet Bretton Woods trives han godt. Vi har (jeg veksler litt mellom 1. person og 3. person. Det ligger litt i julestensilens natur.) øvd på rommet mitt i kollektivet nesten hver onsdag, og avsluttet semesteret med en meget vellykket (om jeg selv må si) konsert i Jens sin leilighet før jul. Stor stemning og gode gang. Eneste minus er at plata som jeg ga til mange av mine venner som fjorårets julegave fortsatt sitter fast i miksestadiet.

”Nå sett vi øss og kvile og puste på ei stønn”
Det er godt å kvile i jula for en gangs skyld. Dette er faktisk eneste jula i løpet av mitt ganske så lange studium vi får juleferie. Dette pga at vi egentlig skal skrive oppgave dette semesteret, og jeg kommer ikke i gang før i januar. Ellers så har jeg dette semesteret hatt psykiatri og Nevrologi. Det har vært bra å begynne på medisin igjen etter hvilesemesteret jeg hadde forrige semester, og jeg føler at motivasjonen har vært bedre enn på lenge. Det har nok også å gjøre med at jeg har syntes disse to fagene har vært veldig interessante. Det var også spennende å ha praksis i psykiatri tre uker på Gjøvik. Da fikk jeg prøvd meg en del og fikk også sett en del hvordan det er å være både i distriktet, og i psykiatrien. Helt alene uten noe særlig kjentfolk i en by i tre uker, var også en spesiell opplevelse. Da finner man ut at instrument, bøker og dataspill kan bli kjærkomne venner.

Neste semester skal jeg utveksle til universitetet i Berlin. Der blir jeg boende 1. semester og tar 9.semester medisin der. Alle som vil er herved invitert, bare ok hvis dere sier ifra på forhånd. Jeg drar ned for å ha språkkurs i mars, og blir der til slutten av juli.

”Mens je vugge vogga så bror din får ein blund”
Når det er snakk om vugge og bror er det naturlig å komme inn på årets viktigste hendelse i familien Gilje Aarseth. Hallvard og Silje fikk i august lille Agnes og jeg ble onkel for første gang. Agnes er utrolig søt. Det er veldig kjekt at de bor bare ca 5 minutters gange unna meg. Det var barnedåp i Markus kirke på St. Hanshaugen nå 3. søndag i advent.
Utrolig stas har det også vært at søskenbarn Ingjerd og vår alles bror Sindre har fått en liten gutt som heter Jakob. Det er gøy at de også er i Oslo og kjekt å kunne følge med Jakob. Det var stort å bli fadder til Jakob da han ble døpt i Nordstrand kirke 18. november.

”Dra krakken bortåt glaset, så sett vi øss og ser,”
Selv om vi ikke har dratt så mange krakker bortåt glaset, så har vi i allefall båret mange stoler ut fra kjøkkenet i mitt kollektiv i Oslo. Dette semesteret fikk vi innvilget ønsket om å få totalrenovert kjøkkenet der. Det kan man si har blitt til et litt toegget sverd, veldig kvass på en side og bittelitt skarp på den andre og. Grunnen til at det er litt skarpt på den andre siden og er at det har dratt så utrolig langt ut i tid. Så vi har bodd i et flyttelass og uten kjøkken i nesten hele semesteret, men nå er det nesten i boks og ser så bra ut som det aldri har gjort i mine nesten 5 år der. I tillegg til meg så er Hallgjerd Heggland en veteran med sine 6 år i huset. De to andre som bor der er Maren Olene Kloster, Sven Thore Klosters arvtager fra familien Kloster, og Marie Kvalbein. De er begge nye i gamet, men glir nå greit inn i miljøet.

”og prøve finne leia der julestjerna er,”
Noen andre som har prøvd å finne leia i år, men kanskje uten helt å lykkes er Møre og Romsdals sportslige ledestjerne. Molde Fotballklubb stiftet i 1911. Etter imponerende innsats i mange herrens år endte det i år dessverre med nedrykk til den såkalte Addecco ligaen. (Andredivisjon) Dette er så klart et slag for fylket, men det ser ut til at det blir samling i bånn. Som de sier, det som ikke knekker en gjør en sterke, og som Tornekrattet (den lokale Hooligangjengen) sier ”er her når du ligger og her når du står”

”den blankeste ta alle, hu er så klar og stor”
Om en ikke så blank og klar, men i alle fall stor er ”the big apple” New York. Og jeg har vært så heldig at jeg har fått vært på besøk hos min lillebror (Haakon) som har arbeidet dette semesteret ved et arkitektkontor i New York. Det var to utrolig geniale uker i New York. Ei uke der jeg stort sett fartet rundt på egenhånd mens Haakon var på jobb, og ei uke med gratis guide (Haakon). Så jeg rakk over ganske så mye! Gøy å få med seg steder og nabolag man ellers bare har sett på tv eller lest om. Å vandre rundt i Bronx, Brooklyn, Queens, Harlem, etc.

”- du ser a over taket der a Jordmor-Matja bor”
Jordmødre er i alle fall noe jeg får se nok til i løpet av julen. Jeg skal faktisk hospitere en del på fødeavdelinga i molde. Da jeg fant ut at jeg skulle til Berlin fikk jeg også høre at jeg måtte fikse en del hospitering i forkant. Og vips så er jeg på Molde sykehus.
Å være på fødeavdelingen i jula synes jeg også blir veldig talende rent symbolsk. For nettopp fødsel er en viktig tematikk i jula, og jeg synes faktisk at det er en viktig tematikk uansett om det er en kristen jul eller den sekulære jula som feires.
Selve livet møter oss aldri sterkere en akkurat i en fødsel. I den kristne julefeiringen er det selvfølgelig Jesusbarnets fødsel som feires, at Jesus ble født som et lite barn. I tillegg til dette har også jula i seg mange tema som man kan bli minnet om i møte med en føde\gyn avdeling. Å skulle få barn er stort sett en begivenhet som handler om noe en gler seg til, men det kan også være en begivenhet der det er særs viktig å støtte de som ikke har det så lett, der ting ikke akkurat har gått som planlagt. Dette kan bli veldig forsterket i møtet med en hendelse som i sin natur skal være gledelig.
Så ta godt vare på de rundt dere, og gjerne de dere ikke kjenner også og ha en gledelig jul.

Ellers er det alltid gøy å gi ut litt subjektive fakta om året som gikk:

- Beste plate som jeg kommer på i året som har vært: Bruce Springsteen The Seger Session
- Beste bok som jeg kommer på som jeg har lest i året som har vært: Hundehode, Morten Ramsland
- Beste film som jeg kommer på fra året som har vært: The Departed
- Dårligste film jeg kommer på fra året som har vært: World Trade Center (Nitrist, faktisk så dårlig at jeg føler det trenger en forklaring på hvorfor jeg i det hele gikk for å se den. Jeg var i Gjøvik og tenkte at kl. 21.00 var en god tid for kino, og gikk for å se ”nieren” som den filmen kalles i Molde. Den eneste ”nieren” som gikk var det nitriste 9.11. eposet WTC. Advarer på det sterkeste mot å se den.)
- Rareste filmopplevelse fra året som har vært: Inland Empire (utrolig lang og rar film som jeg ikke forsto noe av men følte var spennende å få med seg lell. Fasinerende.)
- Beste tv serie fra året som har vært: Heroes (en fantastisk bra serie som Frode har fått tak på)
- Morsomste instrument: Mandolin
- Beste konsertopplevelse: Geoff Bernier (canadisk trekkspilljøde)

Julekveldsvisa er skrevet av Alf Prøysen
Jeg ønsker den som leser dette en gledelig jul og et godt nytt år.

Einar

Jakob

Som svar på Gisles forespørsel vil jeg legge ut sangen jeg hadde og fremførte, mandolinelt og vokalt i Jakobs barnedåp. Ved bruk i større anledninger bes det om at det blir sagt fra til Tono.
Vil også på eget initiativ også som bonus legge ved mine notater til min tale i den samme barnedåp.

Først et par ord om settingen!
Barnedåp i Nordstrand kirke. Mitt søskenbarn Ingjerd Aarseths førstefødte skal døpes. Sindre Skeie den stolte far står brevid. Einar Gilje Aarseth for anledningen som stolt fadder har tatt på seg findressen og føler at han i en slik anledning bør si et par ord.

Mine notater til talen:

Tilliten, takk
Litt om at jeg synes Sindre og Ingjerd er sammen med Jakob en bra gjeng.
Gleder meg!
Presentere sang.


Sang i anledning Jakobs dåp.

D                          G
Nå er vi samlet alle mann
D                                   A
til festlig lag iblandet barneglam
D                                   G
Her kommer folk fra fjern og nær
D                                  A
for vi har hverandre kjær

Ref:
Em                                          A
For her skal det bygges og her skal det bos
Em                          A
i sannhet og tillit i tryghet og tro
                      
i tryghet og tro

Mellomspill
Dm,AmDmAm

Når jeg ser på deg Jakob stor
et Guds barn og vår alles bror
Da tenker jeg du er så fin
tenk jeg skal være fadderen din

Ref

Modulering og så ref X2

Sies: "Kom igjen alle sammen!!"

Ref

GJØVIK, PERLEN VED MJØSA!

Nå den siste tiden har jeg vært utplasert i praksis i psykiatri på Gjøvik. Forut for min reise dit spurte jeg litt rundt om hva folk forbandt med Gjøvik som sted\by.
Jeg stilte spørsmålet:
Dukker det opp:
1. Positive tanker når ordet Gjøvik ble nevnt.
2. Negative tanker når ordet Gjøvik ble nevnt.
3. Ingen tanker når ordet Gjøvik ble nevnt.

Foruroligende nok for meg som skulle opp dit for 3 uker alene, uten å kjenne noen der svarte de fleste svaralternativ 3.
Altså: Det dukker ingen tanker opp når ordet Gjøvik blir nevnt.

Jeg lot meg ikke skremme av allmen uvitenhet, så jeg gikk i meg selv.
Hva vet jeg om Gjøvik?
Før jeg skulle dra avgårde satt jeg opp ei liste over hvilke fakta jeg hadde om Gjøvik.
Disse skrev jeg ned som en nummerert liste over faktasetninger.
Listen ble seende slik ut:

1. Gjøvik ligger i Oppland kommune
2. Gjøvik ligger ved Mjøsa
3. Gjøvik har Skibladner
4. Vazelina Bilopphøggers er fra omlandet (er kanskje ikke en faktasetning om Gjøvik)
5. Utestedet Chaplin er stedet hvor de unge henger på Gjøvik.


På bakgrunn av dette satt jeg meg ned for å prøve å resonere meg frem til hvordan livet i denne byen ved Mjøsas kant var.

Jeg så for meg en gjeng som sitter på kanten til Skibladner, mens skovhjulene går for fullt og dampen fra dampmotoren stiger mot en skyfri himmel. Gjengen er barbeit og sitter og sparker litt ned i ferskvannet fra Mjøsa som spruter opp langs rekka og gjør en litt våt på buksebeinet. I bakgrunnen hører vi Vazelina Bilopphøggers synge sangen vi elsker "GjøVik", men irriterer oss litt likevel pga at vi vet at høggern er fra Toten og at han er ganske så gnien og litt vrang.
Seinere på kvelden sender ungdomsgjengen fossila hjem for å se på "Bonderomantikk" og "Kom skal vi danse" mens ungdommen koser seg med dans og øl på Chaplin. Så går man hjem blide og fornøyde etter nok en fin dag.

Så jeg hadde i alle fall noe å forholde meg til, for ingenting er mer skummelt enn det ukjente.
Neste gang skal jeg prøve å beskrive om jeg hadde rett.

Kan Småby i Storbyen lære noe av Rosegjengen

Jeg og en kamerat av meg, startet for et par år siden et prosjekt i Oslo som vi kalte Småby i Storbyen. Siden fikk vi med oss de fleste kjente på og rundt St.hanshaugen før det spredte seg videre.

Prosjektet skulle ha form av en massebevegelse der vi som kom fra mindre steder skulle ta med oss mentaliteten fra våre respektive lokalsamfunn og prøve å få småbyfølelsen i den kaotiske storbyatmosfæren


Programmet til denne bevegelsen var følgende:
Man skal:
-prøve å unngå å ringe eller sende sms til folk
før man drar på besøk til dem, hvis folk ikke er hjemme dra videre til neste bekjent.
-ta med seg vaffelrøre på en melkekartong.
-stikke innom folk uten å ha en grunn til det.
-ha lov til å si at det ikke passer å få besøk.
-låne sukker og smør av naboen
-prøve å prate med folk på buss og trikk
-klippe gress og hekk samtidig med naboen, og da prøve å prate litt med naboen over hekken.

Dette fungerte lenge og så ut til å ha nådd en ganske stor utbredelse, folk i Danmark (København), USA (New York), Tyskland (Tybingen) fulgte prinsippene til bevegelsen. Men nå har det dabbet litt av igjen etter et par år på oppgang.
Derfor var det med glede jeg fikk høre om en gjeng fra Molde (Rosegjengen) som er en gjeng med tilbakevendte Moldefolk som har laget en "ny forening av og for hjemflyttede moldensere i ungdomsårene" som de kaller Rosegjengen. www.rosegjengen.blogspot.com Dette er slik jeg har forstått det laget for å være et tiltak for unge tilbakevendte Moldefolk for å finne seg tilrette i byen, og prøver å vise at småbylivet kan være attraktivt.
Kan dette være noe for Småby i Storbyen, kanskje det kunne være mulig å få noen representanter fra Rosegjengen til å gi noe innputt på hva det er i småbyen som vi i Småby i Storbyen bør ta tak i.

All honør til Rosegjengen.

Hellig vrede

"Å jeg er så sint så sint
at jeg nesten flyr i flint !
Men det er nok ingen råd,
for vi er så altfor små."



Denne linjen fra Karius og Baktus "Etter tannlegen" passer til mine tanker akkurat nå!




Hvorfor er noens følelse av religiøs krenkelse så mye viktigere enn andres:
Hvorfor skal noen føle at det er riktig å stikke kirker til fattige landsbyer i
midtøsten i brann pga. at de føler seg krenket av pavens uttalelser.
Hvordan kan de føle at deres krenkelse (av paven) rettferdiggjør at de skal utøve
enda større krenkelsene av andres religiøse følelser (ved å sette fyr på og øve vold mot andre trossamfunn).
Hvorfor skal man kunne svare på pavens tale, der han siterer et 1300 talls kilde som sier at Mohammed kom med sverdet, ved sverdet (les vold). Er alt lov så lenge man er i sin rettferdige harme?

Hvilke tanker gjør man seg hvis man rettferdigjør vold og ødeleggelse med karikaturer i et marginalt blad i Norge. Er det ikke dobbeltmoral å piske opp hatet mot vesten pga mohammed karikaturene samtidig som "Mein Kampf" og "Sions Vises protokoller" er de mest solgte bøkene etter Koranen i MidtØsten. Hvis man forlanger respekt for ikke å få krenket sine religiøse følelser, er ikke det avhengig av repektere at andre også kan bli krenket. Så tenker jeg på noe jeg leste, husker ikke helt hvor, at islam viser toleranse i mindretall, men driter i toleranse i flertall.

Hvorfor skal man kunne reagere på en stats undertrykkelse av en minoritet ved å angripe religionen til en annen minoritet (Les angrepene mot den jødiske synagogen i Oslo). Hvorfor skal man tro religiøse muslimske ledere når de hevder at islam ikke er forenelig med vold og undertrykkelse når man nesten aldri hører spontane avstandstaking fra voldshandlinger i islams navn. Hvorfor står ikke flere imamer frem og tar Anne Sender i hånden og sier at vi står sammen mot vold i religionens navn.

Tenk hvor fantastisk det hadde vært hvis muslimske kristne og evnt representanter fra
andre religioner tok initiativ til å komme det mosaiske trosamfunn imøte.
Tenk hvor mye finere det hadde
vært hvis man hadde sett en gruppe med muslimer, kristne og jøder stående
utenfor synnagogen som symbolsk vakt, ikke bare de kalde betongkollossene. Det hadde ikke
kunnet være et fysisk vern mot ev. voldutøvere, men det
ville oppfattes som solidaritet på tvers av religiøs tilhørighet.
Nå har dette initiativet kommet fra pinsevenne hold, skulle bare ønske at det kunne komme fra muslimsk hold også.

Men jeg tviler og jeg har blitt desillusjonert.
Og ja jeg vet at det å være muslim ikke er en homogen gruppe,
og ja jeg vet at den største feilen man kan gjøre er å kjemme alle over samme kam,
men av og til er det vanskelig. Jeg får det bare ikke til å stemme helt.

I Vårt Land mandag 18. september sto det om en kirke i byen Tulkarem på Vestbredden.
Der ble en kirke truffet av brannbomber som resultat av pavens uttalelser. "Mye av interiøret ble ødelagt. Det var tre kristne familier igjen i dette området, som brukte kirken". Etter å ha lest hva KNs utsendte ledsager i Tulkarem skrev om denne kirken, ser jeg at alt ikke er mørkt. Kommunen, de muslimske innbyggerene i byen har sammen med den kristne minoriteten gått kraftig ut og tatt avstand fra angrepet, kommunen har garantert for det økonomiske med tanke på gjennoppbyggingen og det ser ut som historien kan få en lykkelige slutt. Dette er godt å lese så man slipper å gå rundt å være sint hele dagen.

Nye instrument

Noen ganger har man bare lyst til å lage nye instrument.
Ikke det at man, eller ikke man men jeg, tror at jeg/man kan lage et instrument som lager lyder som vi aldri har hørt før. Jeg tror foresten man kan det, men i alle fall ikke jeg.
Og det er faktisk jeg som er subjekt i denne historien. Jeg ville lage et nytt instrument, nytt for meg, og kanskje nytt for mine også, men ikke nødvendigvis nytt for verden.
At det ikke nødvendigvis var et nytt instrument for verden fikk jeg smertelig erfare når jeg så akkurat det instrumentet jeg hadde lyst til å lage på internett. Internett denne nymotens installasjon som jeg ikke helt vet om jeg skal velsigne eller forbanne. Noen ganger føler jeg det blir for mye fakta til at det er mulig å ta inn.
Nesten som (dette lærte jeg på skolen i dag) å ha ADHD, der man etter sigende skal oppleve tilværelsen som en TV der alle kanalene er på samtidig. Men dette var en digresjon, for i akkurat dette tilfellet fant jeg faktisk akkurat hva jeg var ute etter, og det var etter ganske kort tid også.


Jeg brukte først litt tid på Finn.no og søkte "rare instrument" "country perkusjon" og "bjeller og klokker". Der var det mye rask som kom opp, særlig på bjeller og klokker. Utrolig hvor mange som vil sko seg på å selge kjelleren sin som antikviteter. Senere ga jeg opp Finn, men bare foreløbig, vi skal komme tilbake til Finn.
Jeg gikk inn på Google, og søkte litt mer spesifikt på "country washboard" og "vaskebrett" i tilfelle det var noen som drev med denslags i norge. Det var da jeg så det, og egentlig da jeg fikk ideen om at dette nye instrumentet var mulig å lage selv.
Det var egentlig enklere å lage det selv enn å kjøpe det ferdig.


Nå dro jeg tilbake til Finn, og kjøpte meg et gammelt vaskebrett, jeg har skrudd i noen skruer på siden og skal bruke noen gamle reimer fra en "weekend bag" som jeg har liggende.

Videre skal jeg oppsøke mitt opphav (Gården Giljagården i bygda Gilja ca en time utenfor Stavanger, utrolig fint sted) og prøve å høre om de har en kubjelle som jeg kan bruke. Bare for å sjekke at noen leser hele denne teksten, så får den første som skriver kodeordet "Hipp Hurra" et flaxlodd.
Så skal jeg snekre en liten boks til å slå på for å få den herlige tre lyden, som man naturlig nok for av å høre tre slå mot tre. Der slutter min kreativitet.
Jeg er veldig lysten på å høre fra noen hvis de har:
1. En tamburin som også har trommeskinn oppå som de ikke har bruk for
2. Ideer om hvilke perkusjonselementer den bærbare bluegrass/country perkusjonisten bør ha på sitt bærbare sett
3. Hvis noen har en bjelle, sånn som dem har på cafeterier for å fortelle de i kassa at folk faktisk står og venter og at
røykepausen dermed er over.


Så vil jeg til slutt anbefale alle å vente i nådeløs og åndeløs spenning på Bretton Woods nyeste plate som blir lagt ut på nettet en gang i umiddelbar nær fremtid, og som er et band som er verdt å følge i tiden fremover. Bildene i teksten er fra Jimmy Sweetwaters galleri som jeg fant på nettet.